I dag har jeg vært medlem i LO i 50 år

Standard

0163_001

Og nesten alltid har jeg vært stolt av det.

Men jeg har ikke alltid like vært like stolt av ledelsen i LO. For eksempel i dag når havnearbeiderne kjemper en kamp mot arbeidskjøpere som vil utslette dem som yrkesgruppe. Ledelsen i LO agerer som om NHO er en organisasjon som kan snakkes til fornuft. Mer feil enn det går det ikke an å ta av en arbeidskjøperorganisasjon som kun samarbeider i saker der det vil tjene dem. NHO har lagt konsensuspolitikken som har preget de siste 70 åra til side, og jobber massivt for å reversere gode ordninger for arbeidsfolk i Norge.

I løpet av disse 50 åra som medlem har åtte LO-ledere kommet og gått: Parelius Mentsen(1965-1969), Tor Aspengren (1969-1977), Tor Halvorsen (1977-1987), Leif Haraldseth (1987-1989), Yngve Hågensen (1989-2001), Gerd-Liv Valla (2001-1007), Roar Flåthen (2007-2013) og Gerd Kristiansen (2013-). Alle sammen sentrale medlemmer i Arbeiderpartiet. Det har ikke jeg vært.

I min pure ungdom var jeg både på Utøya og stemte Ap (i 1969). Men jeg har nok levd i en annen virkelighet enn LO-ledelsen.

Ett år etter at jeg begynte som bokbinderlærling hos H.M. Refsum Bokbinderi i Oslo ble jeg medlem i Norsk Bokbinder- og Kartonasjearbeiderforbund 20. november 1965. Forbundet ble i 1966 en del av Norsk Grafisk Forbund. Men det var ikke akkurat enkelt å bli medlem i et LO-forbund på den tida, i alle fall ikke som bokbinderlærling. Da en del av oss læregutta ville bli medlemmer ble vi avvist. Forbundet hadde ikke noe å tilby oss, ble vi fortalt av ledelsen i Oslo Bokbinderforening. Vi kunne ikke engang streike, lærlingekontrakten sto over tariffavtalen, fikk vi beskjed om.

Men vi lot oss ikke stoppe av en byråkratisk tenkende fagforeningsledelse. Da vi gikk på lærlingskolen på Sogn høsten 1965 fikk vi støtte av lærerne våre. De var fagfolk som så poenget med at lærlingene så tidlig som mulig fikk ta del i fagforeningsarbeidet, og inviterte foreningsleder Kåre Eriksen til en prat. Stilt overfor 10-15 ivrige læregutter som ville bli medlemmer i fagbevegelsen og 3-4 støttende lærere hadde ikke fagforeningslederen annen mulighet enn å akseptere oss som medlemmer. Vi vant kampen om å bli fagorganiserte, og var stolte av det. Men vi måtte ta kampen for å bli medlemmer.

Skulle gjerne skrevet masse om det å ha vært medlem i LO i 50 år, men det krever en bok (eller flere). Det er nok å ta av: Åssen det var å bli valgt som klubbleder 21 år gammel, livet i LO da LO-sjef Aspengren luka ugress, fra grafisk til transport, kampen mot vikarbruk på 1980-tallet, striden mot EU i fagbevegelsen, streiker (lovlige og mest ulovlige), solidaritetsarbeid hjemme og internasjonalt og mye annet. Og i LO er det stint av flotte mennesker som hver eneste dag jobber for å få til bedre forhold på arbeidsplassen sin, og som bygger fagforeninger som kan stå imot angrep fra arbeidskjøperne. De fortjener heder. Men det får bli med dette.

At fagbevegelsen trengs er det nok av eksempler på. Det trengs en kjempende fagbevegelse som tar kraftigere virkemidler i bruk mot alle slags angrep på arbeidsfolk sine rettigheter. Et nylig eksempel er de verkstedansatte i forsvaret som ved et pennestrøk skal over på en annen tariffavtale. – Dette smaker av politisk fagforeningsknusing, sier de tillitsvalgte.

Et annet eksempel er kampen norske bryggearbeidere har stått i de siste åra, og fortsatt kjemper mot NHOs angrep i flere havner. Støtten har vært stor fra grunnplanet i LO, men det finnes vel knapt en bryggearbeider som i dag vil si seg fornøyd med LO sentralt.

Solidariteten må virke – i praksis. I LO må det aldri være tvil om at EN URETT MOT EN ER EN URETT MOT ALLE!

Derfor møtes vi 4. desember i Oslo til støtte for kjempende havnearbeidere.

0164_001

Illustrasjonene er av den første fagforeningsboka mi. Blant annet kan du se at de fem første kontingentmerkene er limt inn i boka på slutten av 1965.

0162_001

Advertisements

3 thoughts on “I dag har jeg vært medlem i LO i 50 år

  1. Også jeg har vert LO medlem, men livet som verftsarbeider og LO-medlem fra 1971 har gitt meg en krøplingtilværelse. Så hvordan kan jeg være stolt av det?

    Nei, jeg kan aldri bli stolt av slikt, men jeg har lært en del som jeg bare kunne lære der. F.eks hvordan ordet tyster ble til varsler. Hvordan samarbeid ble til overgrep. Hvordan de med styringsrett henviser oss til ordrer og regler. Og hva gjør LO? Jo, de sitter bare der og ser på at vår handlefrihet blir fjernet, og vi blir formet til lydige dyr. Hvordan kan jeg være stolt av slikt?

    Nei, men når handlefriheten er fjernet, har vi ikke noe alternativ. Derfor kan vi raskt bli enige om
    nødvendigheten av en slik organisasjon og sammen håpe om at LO utvikler seg til noe annet enn å gi oss en krøplingtilværelse. Men skal det bli forandring må mye daukjøtt fjernes innad i LO og det må bygges opp en organisasjon som gir medlemmene tilbake handlefriheten.

    Like

  2. Andreas Wold Johansen

    Jeg syns at Vegard Holm har skrevet en bra og interessant artikkel på bloggen sin om hvordan det å være og å ha vært LO-medlem så lenge. Særlig det der med havnearbeiderne er viktig å ta opp når så få andre skribenter eller journalister gjør det. Men jeg har lyst til å kommentere eller legge til et par ting. Punkt en. Meld deg ut av LO! (Litt avhengig av hvilket LO-forbund det er snakk om.) Hvis du virkelig har vært medlem av LO sammenhengende i 50 år så syns jeg at det er altfor lenge. Man kan spare eller tjene en pen slump med penger på ikke å være medlem og dermed ikke betale fagforeningskontingent. Særlig med det tidsperspektivet som det her er snakk om. Punkt to. LO har totalt cirka en million medlemmer på landsbasis, så vidt jeg vet. Jeg vil anslå at hvert medlem betaler i gjennomsnitt ca. 7000 kr i fagforeningskontingent hvert år. (Riktignok med skattefradrag for noe av disse pengene.) Her kan det på generelt grunnlag være god grunn til å spørre: Får størsteparten av disse LO-medlemmene egentlig noe som helst igjen for disse pengene nå i våre dager? Noe som virkelig kan sies å være verdt prisen eller fagforeningskontingenten? Neppe. Punkt tre. Omtrent på denne tiden i fjor så var det en del oppslag i mediene her i Norge om LO-leder Gerd Kristiansen og kjempeårslønna hennes på 1,6 million kr inkludert styrehonorarer. 1,6 million kr! Betalt av medlemmenes kontingentpenger, selvfølgelig. Noen få (men ikke mange) av de politikerne, journalistene eller samfunnstoppene som uttalte seg om saken var kritiske eller stilte seg undrende til at LO-lederen skulle ha en så høy årslønn. De fleste ,derimot, forsvarte kjempelønna hennes. Jeg syns at 1,6 million kr er en altfor høy og helt hinsides årslønn for en LO-leder. Særlig for den LO-lederen der. Jeg spør rett ut: Hva slags kompetanse, lang utdannelse, eksamener og/eller kunnskapsbevis har egentlig Gerd Kristiansen som tilsier at hun er verd så mye? Kan noen gi meg et godt svar på det spørsmålet? Neppe. For å si det slik: Dersom Gerd Kristiansen hadde vært utdannet sivilingeniør eller siviløkonom eller utdannet lege eller spesialkirurg innen helsevesenet så hadde jeg antagelig forstått og akseptert en så høy årslønn for henne som LO-leder. Men med den kompetansen eller utdannelsen som hun faktisk har så er det helt på trynet med en så høy årslønn, mener jeg. Hun kunne ha fått halvparten, maksimalt. Til slutt: Vegard Holm skriver avslutningsvis “EN URETT MOT EN ER EN URETT MOT ALLE!”. Jeg er enig i at denne parolen må holdes høyt og etterleves på alle nivåer i LO. Eller har LO blitt en ….. prinsippløs organisasjon, kanskje? Ja, det er fare for det.

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s