TARIFFSTREIK I OSLO-BUSSEN

Standard

Busstreik_1956

Endelig. På dagen i dag, 10. juni 1956, kunne bussarbeiderne i Oslo for første gang etter 2. verdenskrig gå til tariffstreik uten å bli stanset av tvungen lønnsnemnd.

Bussarbeiderne i resten av landet hadde hatt sin første tariffstreik høsten før, etter 10 år med magre resultater. Fem ganger i løpet av disse ti første etterkrigsårene hadde sjåfører og andre yrkesgrupper i busselskapene blitt møtt med tvungen lønnsnemnd.

Krever frie forhandlinger

Bussarbeiderne hadde tidligere forhandlet tariffavtaler på høsten, mens forhandlingene nå var flyttet til våren, som for de fleste andre. Bussarbeiderne i Oslo var redd for å bli «ofret» i en samordning av tariffoppgjøret, og protesterte gjennom et vedtak på generalforsamlingen i Bussgruppa i Oslo Transportarbeiderforening i februar: «Vi krever frie forhandlinger og rett til å få avgjort våre lønns- og arbeidsvilkår uten inngrep av lønnsnemnd eller andre instanser.»

Endelig var tida kommet da det kunne streikes uten å bli stoppet av tvungen lønnsnemnd. Noen ganger de siste elleve årene hadde bussarbeiderne bltt stoppet med tvungen lønnsnemnd allerede før streiken kom i gang.

Ingen streikebrytervirksomhet

Etter forhandlinger og mekling fremmet Riksmeklingsmannen 25. mai et forslag til ny avtale. På avstemmingsmøter 4. og 5. juni ble forslaget diskutert, etter at forbundsformann Olav Askeland orienterte. Forslaget ble forkastet av bussarbeiderne. Et sterkt press for nye forhandlinger førte ikke fram, og streik ble en realitet fra 10. juni.

Streiken førte til at mange mennesker fikk problemer med blant annet arbeidsreiser, så de streikende oppfordret privatbilister og lastebilsjåfører til å bidra til persontransporten. Det var jo først og fremst busselskapene som skulle rammes. Oppfordringen viste seg å være riktig, streiken var stort sett positiv i folks øyne.

Det ble også oppsummert at det ikke hadde forekommet streikebrytervirksomhet på tross av den alvorlige faglige splittelsen året før. Da hadde en del bussjåfører meldt seg ut av Norsk Transportarbeiderforbund og dannet Norsk Rutebilarbeiderforbund (NRAF). NRAF har seinere skiftet navn til Yrkestrafikkforbundet.

Godtatt av et knapt flertall

Den 2. juli startet ny mekling. Tre ukers streik hadde mørnet arbeidsgiverne såpass at et nytt tarifforslag kom på bordet: Et lite lønnstillegg, bedre kilometertillegg og en bestemmelse om at det bare kunne trekkes for en time (mot tidligere to) for pauser i rutekjøringen.

Den 5. juli rullet bussene igjen. Forslaget til ny tariffavtale ble vedtatt med knapt flertall av bussarbeiderne i Oslo og omegn.

«Til dels med hånflir»

Forbundsformann Olaf Askeland oppsummerer streiken i Transportarbeideren nr. 5-1956:

«Det skulle dessverre under denne streiken vise seg at de få medlemmer av Landaforbundet*, som er i Oslo, ikke kan forstå noe av fagorganisasjonens ABC om Samhold og Solidaritet. Helt uberørt av sine yrkeskollegers kamp for bedre vilkår fortsatte disse i sitt arbeid, og til dels med hånflir til de streikende. En liten smule renslighets-sans skulle man ha rett til å vente selv fra disse som har brutt med NTF, som etter deres oppfatning ikke har vært aktivt nok. At dette ikke vil bli glemt sier seg selv.»

*NRAF ble også omtalt som Landaforbundet etter forbundets første formann, Peder Landa.

BILDET OVER: De streikende under busstreiken i Oslo i 1956 oppfordret alle til å ordne skyss så godt de kunne, og hjelpe hverandre. Her ser vi lasteplanet fullt av passasjerer på vei til jobb en av streikedagene.

 

One thought on “TARIFFSTREIK I OSLO-BUSSEN

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s