Ulovlig streik som ga store og viktige resultater

Standard

TG 1992 11A

For 25 år siden, fra 7.oktober til 21. oktober 1992 streika vi på Tollpost-Globes (TG) nye terminal på Alfaset i Oslo. Vi ble aldri dømt i noen rett, men NHO og LO/Transportarbeiderforbundet var skjønt enig om at streika var både ulovlig og tariffstridig. Men vi vant fram med alle kravene våre.

Streika handla om alt annet enn penger. I stort kan vi si at det dreide seg om arbeidsmiljøet. De viktigste kravene var at all bruker av vikarer skulle bort og alle ansatte skulle ansettes i heltidsstillinger. Deltid skulle ikke forekomme.

Det var sjølsagt en viktig streik for oss som var med, men det skulle vise seg at den fikk mye større betydning for arbeidsfolk i Norge enn noen kunne tenke seg for 25 år sida.

NY TERMINAL BYGGES

Tollpost-Globe (nåværende Postnord) var en av de tre store speditørbedriftene i landet, og eid av familien Stokke fra Åndalsnes. De to andre store var Linjegods (nå Schenker) og NorCargo (nå Bring). Konkurransen var stor i bransjen og det var viktig å ligge i forkant i bruk av ny teknologi, og industrialisering av bransjen.

Gjennom forhandlinger og drøftelser ble det enighet i de fleste spørsmål før bedriften skulle flytte fra det gammeldagse og manuelle terminalen på Sørenga i Oslo havn, til det nye og mest moderne industrielle terminalanlegget i Nord-Europa 6. april 1992: Støynivået var lavt, terminalen var oppvarma, truckparken var den mest moderne som kunne skaffes og lasterampene kunne betjenes uten stor fare for ryggskader eller andre fysiske plager.

Svømmebasseng var på plass sammen med topp moderne treningsfasiliteter. Stillerom, der vi transportarbeidere kunne ta seg en lengre pause når det var nødvendig, var på plass. Der hadde ingen sjef innsyn (sjefene hadde ikke engang anledning til å banke på døra), og mange andre sosiale tiltak var gjennomført etter forhandlinger.

TG 14

Arbeiderbladets Gustav P. Jensen tok dette bildet på en av streikas første dager. Fra venstre: Heidi Saksen, undertegnede og Tove Leine.

ÉN STOR UENIGHET

Før terminalen åpna 6. april 1992 var det én stor sak fagforeninga og bedriften ikke var enige om: Bemanninga på den nye terminalen. Det var da også bemanninga som ville avgjøre profitten til familien Stokke: Om det ville bli gode tall eller røde tall på bunnlinja i regnskapet.

Før bedriften flytta til Alfaset i april krevde klubben 103 fast heltidsansatte, bedriften mente det ville holde med 63 som skulle betjene de to skifta. Kompromisset ble at alle de 85 som var fast ansatt skulle være med på flyttelasset til den nye terminalen. Avtalen hadde en prøveperiode på seks måneder fra 6. april.

Det viste seg raskt at behovet for folk var langt større enn også det antallet klubben hadde regna seg fram til. Allerede fra første time på første dag i den nye transportfabrikken kunne alle som ville se at det trengtes langt flere folk. Mange titallsvikarer ble hyra inn alt fra andre dag. Etter hvert var det mer enn 50 vikarer å jobba på terminalen hver eneste dag for å få godet unna. Mange av de fast ansatte jobba overtid langt utover det tillatte. Ikke blei det bedre etter hvert heller. Det var ikke få forhandlingsmøter som ble gjennomført, uten av det ble enighet om bemanninga. Avtale om bemanninga skulle være klar 1. oktober, men det var den ikke. Bedriftsledelsen, som så at de hadde dumma seg ut under planlegginga, nekta å være med på en forpliktende avtale. De kunne miste ansikt og ville bruke den hellige (og fordummende) styringsretten.

Det kunne ikke klubben være med på, og på medlemsmøte mellom formiddagsskiftet og kveldsskiftet den 7. oktober vedtok klubben å gå til streik umiddelbart. Streikekomite ble valgt, som sammen med klubbstyret fungerte som streikeledelse.

EIERE OG LEDELSE KJØRER SEG FAST

Før streiken var et faktum hadde klubben justert kravene sine opp til 141 faste i heltidsstillinger, mens bedriften kom med et provoserende tilbud: 110 heltidsstillinger, pluss 30 på deltid og en stab på 22 småsjefer som skulle kontrollere og overvåke terminalarbeiderne.

Vi streikende ble raskt nekta tilgang til klubbkontoret og andre fasiliteter i bedriften. En innleid buss ble senteret for de streikende de neste fjorten dagene. De aller fleste av de fagorganiserte sluttet seg til streiken, det gjorde også veldig mange av vikarene.

TG 15

Undertegnede leser en støtteuttalelse under streika, med datidas mobiltelefon i høyrehanda. Klubbleder Bård Sivertsen tilhøyre.

Det må også sies at noen av medlemmene og vikarene lot seg verve som streikebrytere. Men aldri greide de, sammen med ledelsen, å knekke enigheten og kameratskapet blant oss streikende.

Angrepene på de streikende var ikke få, og det gikk ikke lang tid før alle streikende ble tildelt advarsler og klubbstyret ble trua med sparken. Intet av dette fikk de streikende til å endre standpunkt. Heller ikke da fem av klubbstyremedlemmene fikk avskjedsbrevet i handa. Kampviljen ble tvert imot sterkere.

ENORM SOLIDARITET

Terminalarbeiderne på TG hadde jobba mot bruk av vikarer helt siden 1970-tallet, men aldri hadde de opplevd slikt misbruk som etter at bedriften flytta til Alfaset. Og under streika i 1992 kom det tydelig fram at mange andre arbeidsfolk indentifiserte seg med oss, de hadde liknende problemer. Det kom til uttrykk i stor støtte og solidaritet fra alle kanter av landet. Nettopp støtte fra andre fagorganiserte gjorde det enklere å stå i denne kampen som var rimelig tøff.

TG 1992 2 Solidaritet

Fra en solidaritetsmarkering på Alfaset under streika i 1992.

Også internt i bedriften, som hadde mer enn 20 terminaler over hele Norge, vokste også støtten. Det var nok nettopp den håndfaste støtta fra selskapets terminalarbeiderne andre steder i landet som gjorde at ledelsen i TG vurderte det som klokt å komme til en ordning. I Bergen og Trondheim hadde fagforeningskameratene gått til sympatistreik til støtte for oss i Oslo. Det må også nevnes at fagforeningskamerater på terminaler i andre bedrifter hadde begynt å diskutere å gå til sympatistreik.

Nå gikk det fort, men TG-ledelsen ville ha sitt. Avskjeden av klubbstyret ble trukket, det samme med advarslene til de streikende. Ingen skulle miste jobben. Men noe ville de ha: Fem av klubbstyremedlemmene skulle suspenderes for tillitsverv i to år, i tillegg måtte undertegnede trekke seg som hovedverneombud og styremedlem i konsernstyret. Ingen av oss så på dette som noe stort offer. Vi visste at vi hadde vunnet kampen for heltidsansatte og ville unngå deltidsansatte. Dessuten var det mange som kunne ta over tillitsverva, de hadde nylig hatt den beste opplæringa som finnes: 14 dager i streik.

Forhandlingene etter streika ga flere fast ansatte på heltid enn klubbens krav før streika allerede i løpet av året etter. Heller ikke så vi snurten av deltidsansatte. Seieren ble fullstendig.

TG Trondheim oktober 1992 sympatistreik (2)

Kollegene på TG-terminalene i Trondheim (over) og Bergen (under) gikk ut i sympatistreik med de streikende på Alfaset, og var avgjørende viktig for resultatet.

TG Bergen oktober 1992 sympatistreik (2)

ETTERSPILL

Det vi ikke visste under streika var at vår kamp mot vikarer og deltid hadde skapt en bevegelse. Mange hadde kjent seg igjen i vår strid, og startet kampen på sin arbeidsplass. På SAS-hotellet i Oslo, som kjørte det samme løpet som i TG, gikk de hotell- og restaurantansatte til streik sommeren 1993, med liknende krav.

Oppmerksomheten om bruk av vikarer og midlertidig ansatte ble satt på spissen enda en gang. Kravet om forbud mot midlertidige ansettelser fikk økt oppslutning, og året etter skulle den tredje konflikten med fokus på vikarbruken i servicebransjene bli satt ut i livet: Terminalarbeiderne på Speditøroverenskomsten gikk til tariffstreik i 1994 for å få slutt på løsarbeidersystemet som var i utvikling. De vant fram med kravet.

Disse tre streikene var helt avgjørende for at forbudet mot midlertidige ansettelser ble inntatt i arbeidsmiljøloven i 1995. Et forbud som varte i 20 år.

Historiker Harald Berntsen sier følgende om streika på Tollpost-Globe i 1992 i boka «Fra dagarbeider til fagarbeider»

«Et annet og mer vidtrekkende resultat av streiken, med virkning for langt flere enn godsekspeditørene på Alfaset, det vil si for hele fagbevegelsen og arbeiderklassen, var at streiken og oppslutningen om den la grunnlag for nye og klare bestemmelser om verdige ansettelsesvilkår i Norsk Transportarbeiderforbunds tariffavtaler ved oppgjøret i 1994. I neste omgang bidro streiken dermed til å stanse den liberalisering av Arbeidsmiljøloven i spørsmålet om midlertidige ansettelser som Arbeiderparti-regjeringen først hadde gått inn for, og som også LO først hadde støttet.»

———-

Utdrag fra en løpeseddel utgitt under streika på Tollpost Globe i oktober 1992:

  • Hele mennesker har ikke behov eller ønske om å ødelegge livet på jobben.
  • Hele mennesker ønsker en arbeidsplass de trives på, har et godt arbeidsmiljø, og er i stand til å gjøre en best mulig jobb.
  • Hele mennesker vil ikke bruke store deler av fritida si til å komme seg etter arbeidsdagen.
  • Hele mennesker trenger en lønn å leve av.
  • Hele mennesker trenger en jobb, en sikker arbeidsplass.
  • Hele mennesker ønsker å se hele fotballkamper på fjernsyn, ikke sovne i stolen etter et kvarter.
  • Hele mennesker har behov for å delta i det sosiale livet, uten alltid å gå først hjem, eller kanskje aldri være tilstede.

Transportarbeiderne på Tollpost-Globe er hele mennesker!

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s