Starta litt tidlig med 1. mai-feiringa i kveld, og holdt appell på allsangkvelden til LO i Oslo på kulturhuset i dag, 30. april 2018.
Gode kamerater!
Det er både hyggelig og fint å få tjuvstarte litt med 1. maifeiringa her på allsangkvelden til LO Oslo.
På arbeiderklassens egen dag blir både internasjonale og lokale kampsaker reist over hele verden. Slik har det vært helt siden de første demonstrasjonstogene startet i 1890, også her i Oslo.
Fra starten skulle 1. mai manifestere kravet om åtte timers normalarbeidsdag. Vedtaket på stiftelseskongressen til den andre internasjonalen i 1889 ville ha fram arbeidersolidariteten både nasjonalt og internasjonalt, og reise felles og like krav for arbeidere over alle grenser og skiller.
I Norge blei åttetimersdagen innført ved lov i 1919. I kjølvannet av den russiske revolusjonen fant kapitalistene det lurt å gi noen konsesjoner. Håpet var at arbeiderklassen ikke gjennomførte revolusjon også her i landet.
Allerede i 1918 tok noen arbeidsfolk åttetimersdagen, og viste vei. Det forteller oss at kamp nytter, og at det bare er arbeidsfolks eget engasjement og aktivitet som sørger for at våre krav blir gjennomført.
Det er så sant det den danske arbeiderdikteren Carl Scharnberg har formulert det:
«Den som kjemper risikerer å tape. Den som ikke kjemper har allerede tapt».
Kamerater.
Arbeiderklassens historie er full av strid. Jeg vil trekke fram en godt skjult kamp fra samme tid som da åttetimersdagen blei kjempa fram.
Fra 1911 og fram til 1919 kjempet en gruppe arbeiderdamer for å forby søndagsaviser her i landet. Jeg snakker om avisbudene, som jobba sju dager i uka, hele året, år etter år. Avisbuddamene hadde deltidsjobb på en eller to timer om dagen, kanskje tre timer for å spe på en dårlig familieøkonomi.
På denne tida var det bare kvinner som var avisbud, eller husmødre fra «østkantens store kaserner», som det heter i en gammel beretning om dem. Foran 1. mai i 1911 bestemte de seg for å starte kampen mot søndagsavisene, de ville ha en fridag i uka som alle andre arbeidsfolk. «Bort med søndagsavisen. Vi fordrer søndagen fri», sto det på banneret avisbudene gikk bak 1. mai 1911.
De to damene som bar parolen i toget fikk sparken. Begge fikk jobbene tilbake, men ikke uten at fagforeninga måtte gjøre en jobb.
Kampen for søndagsfri skulle bli lang og med mange nedturer. Det var ikke mange som støtta dem, heller ikke blant andre fagorganiserte. Det var først da Olav Scheflo, den nye redaktøren i Social-Demokraten, ga sin støtte det blei fart i sakene.
Den 16. april 1919 forbød regjeringa søndagsaviser. Endelig kunne avisbudkvinnene få en fortjent hviledag i uka. 1. mai 1918 var altså siste gang avisbudene tok fram sitt velbrukte banner som krevde seksdagers uke.
Avisbudenes kamp mot søndagsaviser er historie. Men vi kan lære mye av dem, blant annet at kamp er nødvendig, og må føres på mange arenaer og ulike måter.
Kamerater!
Foodora er et nytt selskap med massevis av syklende rosakledde ansatte som leverer mat på døra til folk. For ei stund sida organiserte mange titalls av de ansatte seg i fagforeninga mi, Oslo Transportarbeiderforening.
De vil ha noe så grunnleggende som tariffavtale. For dem er det ikke bare å kreve en avtale som allerede finnes, de må jobbe fram en helt ny avtale. Riktignok hadde Transportarbeiderforbundet en tariffavtale for sykkelbud helt tilbake til 1930-tallet, men den er det lenge sida blei borte.
I dag er det mange bedrifter som nekter å gå med på tariffavtale. For fagbevegelsen stiller det større krav til organisering og kamp. Nye yrkesgrupper, særlig innafor servicesektoren, krever mer av oss.
Fagbevegelsen må være kreativ, vi må tenke nytt og annerledes, vi må gjøre oss fortjent til å få nye yrkesgruppers tillit. De ansatte i Foodora og andre bedrifter må se at fagbevegelsen er til for dem, og sammen med dem kjempe for tariffavtaler, bedre arbeidsvilkår og faglige rettigheter. Fagbevegelsen må være den solidaritetsorganisasjonen vi er skapt for å være.
Kamerater.
Havnearbeiderne har helt siden 1. november 2013 kjempet en åpen kamp mot NHO, redere og andre aktører i norske havner. Disse kapitalens riddere har planmessig og strategisk bekjempa tariffavtaler og faglige rettigheter i årevis, i alle landets havner.
Den 16. desember 2016 ga flertallet på 10 dommere i Høyesterett sin fulle støtte til Bedriftsforbundet, NHO og ikke minst overvåkingsorganet ESA.
Med et pennestrøk blei tariffavtalen til havnearbeiderne ulovliggjort, og en internasjonal FN-avtale blei gravlagt. EØS-avtalen er overordna lover og avtaler i norske havner, slo flertallet av Høyesterettsdommerne fast.
At et så stort mindretall som sju av dommerne i Høyesterett ville ha et motsatt utfall kan vi glede oss over, men det hjelper ikke. Flertallet rydda til side hindringene som var i veien for mer ekspansiv markedsliberalistisk politikk i havne-Norge.
Men havnearbeiderne har ikke gitt seg. Fra Østfold til Finnmark kjemper de daglige kamper for jobbene sine. De har ikke gitt opp, de står på.
Her i Oslo er havnearbeiderne blitt mange færre på disse åra, men de har ikke gitt seg. De jobber og står på for at fortrinnsretten de har til lossing og lasting av skip skal trå i kraft igjen.
Bryggesjauerne i Oslo aksjonerer og deler ut løpesedler til passasjerene på cruiseskipene som ankommer Oslo. Havnearbeiderne ønsker turistene velkommen til den eneste sjørøverhavna i den vestlige verden.
Havnearbeiderne i Oslo fortjener vår støtte. Vis din solidaritet! Og bli med på aksjonene deres.
Kamerater.
Etter den famøse dommen i Høyesterett gikk det aller verst ut over bryggearbeiderne i Tromsø og Mosjøen. De hadde vært i sympatistreik i mer enn tre år. Gjennom hele denne tida hadde de blokkert, blitt arrestert og bøtelagt, trakassert og domfelt.
De nærmere 30 fagforeningskameratene i Tromsø og Mosjøen har siden sympatistreiken blei avslutta i januar 2017 vært utestengt fra sine jobber. Da mista de også streikebidraget fra forbundet sitt. Fortsatt er 12/13 av havnearbeiderne i disse byene uten jobb. De siste femten månedene har vi hatt i gang en innsamling som fram til nå har greid å gi havnearbeiderne i Tromsø og Mosjøen en månedlig støtte. De har til en viss grad greid seg økonomisk. Men nå er kassa tom!
I disse femten månedene har lokale fagforeninger og klubber, andre støttespillere og enkeltpersoner, støtta opp og vist en fantastisk stor solidaritet. Klassesolidariteten har vært enorm. Men nå er kassa altså tom.
Gi derfor et økonomisk bidrag, lite eller stort. Og i morra, på sjølve 1. maidagen håper vi om at mange gir en skjerv som gjør at havnearbeiderne fortsatt kan få økonomisk støtte i månedene framover.
Kamerater.
«En urett mot en er en urett mot alle».
———-
GI ET ØKONOMISK BIDRAG TIL HAVNEARBEIDERNE PÅ 1. MAI.
Bruk Vipps: 97102260
(Dette er kontoen til Norsk Havnearbeiderforening, og står på foreningens leder Bjørn Steffensen).
Du kan også bruke kontonummer: 3060 33 16947.
vegard holm 