Norsk Transportarbeiderforbund har vandra over til de evige jaktmarker. Forbundet er nedlagt. Fra i dag er transportarbeidere over hele landet med i Fellesforbundet. Og kampen fortsetter: For bedre lønns- og arbeidsvilkår. For hele jobber å leve av, mot deltid, innleie, korttidskontrakter og bemanningsselskaper. For den norske modellen.
For min del betyr det at ringen er slutta, og blir igjen med i det fagforbundet jeg først meldte meg inn i, i det herrens år 1965. Det har seg slik: Mitt første LO-forbund var Norsk bokbinder- og kartonasjearbeiderforbund (jeg er fagutdanna bokbinder) som slo seg sammen med Typografforbundet og Litografforbundet i 1967 og ble til Norsk Grafisk Forbund. Grafisk gikk inn i Fellesforbundet 1. januar 2006.
I 1979 begynte jeg å jobbe som transportarbeider, og meldte overgang til Transportarbeiderforbundet. I noe over 40 år var jeg medlem i et lite forbund der avstanden mellom medlemmer og ledelse var kort. Kameratskapet var stort og mange kamper måtte kjempes: Noen etter boka, andre ureglementerte, tariffstridige og ulovlige.
Noen kamper tapte vi, noen vant vi, vi valgte ofte å kjempe med de midlene vi hadde: Solidariteten. Vi var mange som var stolt av å være en del av Transportarbeiderforbundet.
Jeg vil gjerne dele noen av mine største opplevelser som fagorganisert transportarbeider sammen med kamerater i ymse transportbransjer og -yrker.
Åra på terminal
Da jeg starta på Tollpost-Globe (nå Postnord) 2. januar 1979 møtte jeg en annen virkelighet enn jeg var vant til. Fra å jobbe inne i (relativt) varme lokaler til 20 blå på Sørenga i Oslo havn var brutalt. Fagforening hadde terminalarbeiderne starta 2 ½ år før jeg begynte, og flere kamper hadde de allerede tatt. Både for tariffavtale, varmebrakker og kaffetraktere. Jeg møtte et arbeiderkollektiv som daglig kjempa for å bli akseptert, altså noe annet enn det jeg var vant til fra de grafiske bransjene.
Transportarbeiderforbundet medlemmer i Linjegods og på Porsgrunn havn hadde i 1976 gjennomført ulovlige streiker, det samme gjorde havnearbeiderne i Oslo vinteren 1977. Og jaggu gjorde bussarbeiderne i Oslo og omegn samme øvelsen i 1980. Transportarbeiderforbundet var i bevegelse og endring, medlemmene tok ansvar for eget liv. Det var en stort å bli en del av dette transportarbeiderkollektivet, det var mange som ikke venta på ledelsens melding før de gikk til aksjon.
Porsgrunn 1976.
I 1982 ble hele medlemsmassen i Transportarbeiderforbundet tatt ut i tariffstreik. Å ta den store kampen for lønnsøking og bedre arbeidsvilkår hadde pressa seg fram gjennom en aktiv, engasjert og kampvillig medlemsmasse. Tariffstreiken i 1982 led nederlag etter at høyreregjeringa til Kåre Willoch brukte tvungen lønnsnemnd, men medlemmene i forbundet hadde funnet sammen og fått en felles forståelse for at det bare var den felles kampen som kunne gi gode resultater.
1980-åra ble noen gode år for forbundet. Engasjementet økte i hele forbundet, og mange arbeidsplassklubber dreiv fram større aktivitet. Mitt første landsmøte i Transportarbeiderforbundet var i 1985, og gjorde flere vedtak som pekte framover. En sak er vedtaket om sekstimersarbeidsdag mot 38 stemmer og at Borgny Hauge som første kvinne ble valgt inn i landsstyret. Det viktigste som ble gjort, og la forholda til rette for å styrke Transportarbeiderforbundet som kamporganisasjon, var vedtaket om at tariffavtalene i landtransport-avtalene skulle ha lokal forhandlingsrett.
Det siste vedtaket ble arbeidsgiverforeninga med på ved tariffoppgjøret i 1986. Mange arbeidsplassklubber vokste og fikk blomstre, medlemmene kunne sjøl skape en kraft. Siste halvdel av 1980-tallet ble derfor ei tid der særlig klubbene og medlemmene på terminalene dreiv den faglige kampen og aktivismen videre. Ikke bare i vårt eget forbund, men også ved å vise vei for andre.
Den største kampen
Helt siden 1970 tallet hadde terminalarbeiderne på Tollpost-Globe jobba for heltidsstillinger og mot vikarbruk. Da bedriften flytta til ny og moderne terminal på Alfaset i Oslo i 1992 fikk kravet ny mening. Mer enn 50 vikarer ble tatt inn daglig for å få verdens mest moderne terminal til å funke da den åpna i april. Det gikk sjølsagt ikke i lengden, og etter at innkjøringsperioden på seks måneder var ferdig og bedriften ikke ville gå med på en oppbemanning med bare fast ansatte på heltid smalt det høyt, og både fast ansatte og flere titalls vikarer lukka terminalen og gikk til såkalt tariffstridig streik.
Tollpost-Globe 1992.
Streiken viste at terminalarbeiderne i Tollpost-Globe ikke lot seg avspise med noen lovnader av en ledelse som ikke innså sine feilslutninger. Den fjorten dager lange streika var en skole i faglig aktivisme for veldig mange, samtidig var det en skole i faglig virksomhet få har hatt mulighet til å være med på. Det var tøft for alle som sto midt i det, men solidariteten som ble vist fra kamerater i forbundet og store deler av LO-systemet gjorde det mulig å holde ut. Ikke minst var solidariteten og støtta fra andre transportarbeidere i konsernet helt avgjørende.
Noen har uttalt at streiken på Tollpost-Globe i 1992 var det tiårets viktigste streik. Det er jeg enig i. Streiken ga inspirasjon til en mer offensiv kamp mot vikarbruk og mer deltid. Mange fagorganiserte kjente seg igjen, blant annet hotell- og restaurantarbeiderne på SAS-hotellet i Oslo, som gikk til ulovlig streik året etter. Kampen på disse to arbeidsplassene for faste heltidsstillinger var helt uvurderlige og endte med at midlertidige ansettelser blei forbudt i Arbeidsmiljøloven fra 1995. (Og oppheva 20 år seinere i 2015).
Tollpost-Globe 1992.
Historiker Harald Berntsen har sagt følgende om streiken på Tollpost-Globe i 1992 i boka «Fra dagarbeider til fagarbeider»:
«Et annet og mer vidtrekkende resultat av streiken, med virkning for langt flere enn godsekspeditørene på Alfaset, det vil si for hele fagbevegelsen og arbeiderklassen, var at streiken og oppslutningen om den la grunnlag for nye og klare bestemmelser om verdige ansettelsesvilkår i Norsk Transportarbeiderforbunds tariffavtaler ved oppgjøret i 1994. I neste omgang bidro streiken dermed til å stanse den liberalisering av Arbeidsmiljøloven i spørsmålet om midlertidige ansettelser som Arbeiderparti-regjeringen først hadde gått inn for, og som også LO først hadde støttet.»
Opptakten til EU-kamp
I 1972 var Transportarbeiderforbundet motstandere av norsk medlemskap i EU. Riktignok var nei-flertallet syltynt i forbundets landsstyre den gangen. Forbundsleder Henry Nicolaisen var hovedtaler på LO-kongressen for nei-sida i 1972 og måtte der tåle et stort nederlag.
Da det begynte å nærme seg ny folkeavstemming om EU igjen, blei spørsmålet tatt opp av flere fagforeninger på landsmøtet i Transportarbeiderforbundet i 1989. Ledelsen i forbundet som ikke ville ha noe vedtak på det tidspunktet mobiliserte, og greide å hindre et nei til EU-vedtak da det ble stemmelikhet på landsmøtet.
Men Oslo Transportarbeiderforening tok grep og inviterte til en konferanse for lokale fagforeninger og klubber i september 1990. Dette som var en typisk skoleringskonferanse og samla godt over 200 deltakere fra 110 fagforeninger og klubber fra hele landet. Resultatet var at mange fagforeningsfolk var klar til å ta den kampen som endte med nok seier i folkeavstemminga i november 1994.
Ikke minst var dette initiativer fra aktive og pågående transportarbeidere en viktig pådriver innad i fagbevegelsen for å sikre nei-flertallet på den ekstraordinære LO-kongressen våren 1994 som sa nei til norsk medlemskap i EU.
Avisbud i tariffstrid
La meg også nevne tre transportarbeiderbransjer der grep er tatt og viktige saker er satt på dagsorden.
Avisbudene danna sin fagforening i 1897, men fikk ikke en landsomfattende tariffavtale før i 2000, altså 103 år seinere. Det kunne vært skrevet langt om den stolte historia deres, men her skal jeg kun ta de siste kampene som gjorde at tariffavtalen kom på plass.
Gjennom 1980-tallet ble mye endra for avisbudene. Distribusjonen av aviser ble sentralisert i større bedrifter, flere fikk avisbudjobben som heltidsjobb og dermed blei flere organisert.
Streikemøte avisbud 1994.
Den store kampen for å få til en landsomfattende tariffavtale starta i 1994 da avisbudene i Aftenposten gikk til streik. Etter varsel om sympatistreik måtte bedriften krype til korset og innrømme store krav. Fire år seinere (1998) var det avisbudene i Østfold, Akershus og Hedmark som gikk til streik. Da endelig avisbudene i Buskerud streika for å få tariffavtale i 1999 var det ganske så klart at aviseierne i dette landet ikke kunne hindre en landsomfattende tariffavtale lenger. Avisbudenes kampvilje hadde rydda vei. Tariffavtalen kom på plass ved tariffoppgjøret i 2000.
Bussjåførene samler seg
Bussjåførene i Norge var i 43 år dypt splitta. Etter at Rutebilarbeiderforbundet blei stifta i 1955 (av utbrytere fra Transportarbeiderforbundet) kunne eiere og ledere i bransjen spille ball i hatt med sjåførene. Men forut for tariffoppgjøret i 1998 greide de stridende partene å forene seg i felles krav og samla kamp.
En strøken og svært godt gjennomført streik i mer enn fem uker i hele bransjen gjorde at bussjåførene gikk seirende ut av streiken, og fikk demonstrert både for seg sjøl og alle andre at det var en fordel å stå samla.
Et historisk godt resultat i 1998 ble fulgt opp i 2007 med en Bussbransjeavtale her i landet som betyr at alle bussjåfører har like vilkår og lønn.
Grossistarbeiderne
Da grossistarbeiderne foran tariffoppgjøret i 2004 reiste krav om ekstra lønn for dem som var organiserte var det mange som grein på nesa, kanskje særlig folk høyere oppe i fagforeningsapparatet. De fagorganiserte i grossistbedriftene ville ha en slutt på gratispassasjerene som fikk de samme vilkåra som dem. Bransjerådsmodellen i Transportarbeiderforbundet ga dem mulighet for streikekamp.
Jeg må sjøl medgi at jeg ikke hadde den største entusiasmen for kravet, men støtta mi fikk dem. De fortjente den. De streikende grossistarbeiderne gjennomførte med stil sjøl om de ikke fikk gjennom kravene sine. Og de fikk virkelig satt gratispassasjer-problematikken på dagsorden.
Solidaritet, internasjonalt og nasjonalt.
Alle som har fulgt med veit at Transportarbeiderforbundet har vært å stole på. Mange ganger har forbundet her i Norge agert raskt og kontant for å støtte arbeidere i kamp. Sympatistreiken har vært en viktig del av hele forbundets identitet. Helt fra sympatistreiken med sjøfolka i 1921 til vår tid med støtta til streikende på Bekken og Strøm og Kaba.
Må også trekke fram det internasjonale solidaritetsarbeidet både forbundet og særlig mange av fagforeningene jobba fram på 1990-tallet. Det kunne mange oppleve: Bussjåførene i Esbjerg (1995) og søppelmenna i Århus (1996), bryggesjauerne i Liverpool (1995-1998) og Charleston, USA (2001). De satte stor pris på og var takknemlige for støtten fra norske transportarbeidere (og mange andre) da de kjempet mot aggressive arbeidskjøpere.
Store pengesummer ble samla inn og bevilga fra arbeidsplassklubber og fagforeninger. Under busstreika i Esbjerg i 1995 deltok flere hundre faglige aktivister fra Norge på blokadevakter. At denne støtta var et viktig bidrag i deres kamp ga de uttrykk for mange ganger under den ni måneder lange streika.
Da NHO nekta å undertegne
Må også ha med en liten kuriositet. Transportarbeiderne på godsterminalene streika i 2010, forbannelsen var stor fordi bedriftene stadig tøyde strikken og utvida bruken av vikarer og midlertidig ansatte. Etter tre og en halv uke i streik kom det på plass et svært godt resultat med blant annet følgende:
Den faste bemanning skal stipuleres riktig. Innleie kan bare finne sted ved ferie, sesong- og fraværstopper, og omfang og behov skal drøftes med de tillitsvalgte. Tillitsvalgte kan kontrollere omfang av innleie, herunder lønns- og arbeidsvilkår. Vikarer, midlertidig ansatte og innleid arbeidskraft skal ha samme lønn som fast ansatte. Tillitsvalgte skal kunne bistå den innleide som snarest mulig skal presenteres for de tillitsvalgte.
Denne avtalen var så god mente NHO sentralt at de nektet å undertegne den.
Bryggerarbeiderenes kamp
Jeg skulle gjerne skrevet mye om bryggesjauernes kamp de siste åra, en kamp jeg fikk lov å være med i som pensjonist. Mange kjenner denne kampen godt og det er ikke mulig å si noe annet enn at den skapte en viss turbulens innad i forbundet. For min del har jeg fått oppleve mange bryggearbeidere på nært hold, og fått mange gode kamerater blant dem. Det er en yrkesgruppe med stolte tradisjoner. Takk skal dere ha for at jeg fikk være med i kampen deres.
Den som har lyst til å lese om bryggesjauernes kamp kan gå innom bloggen min: www.vegardholm.no
—–
Mange transportarbeidere liker å betegne seg som stabukker. Den danske arbeiderdikteren Carl Scharnberg har gitt retninga:
Den som kjemper risikerer å tape.
Den som ikke kjemper har allerede tapt.
vegard holm 