Arbeiderkvinner i front

Standard

KK_1.6.2018

Stor takk til Bodil Stenseth som på side 3 i Klassekampen 28. mai løfter fram ei glømt gruppe av arbeiderkvinner, avisbudene. Hovedkilden til Stenseths artikkel er jubileumsverket «Norske Kvinder» i 1914, der Sofie Voss skreiv om avisbudene.

Har i dag et leserinnlegg på trykk i Klassekampen om avisbudenes åtte års kamp mot søndagsaviser 1911-1919.

Avisbudene Forening ble stifta av elleve kvinner i Morgenposten i 1897. Mange ganger måtte de kjempe mot vanskelige sjefer. Etter hvert ble avisbud fra andre aviser også med i fagforeninga. Avisbudene, som kun var kvinner på den tida, var som en pariakaste å regne i den tidas avishus. Ikke var det mye støtte å hente fra kamerater i andre fagforeninger heller. De var jo bare kvinner som jobba et par timer om dagen, riktignok sju dager i uka, 52 uker i året, år etter år. Fri hadde de aldri.

Bortsett fra noen måneder i 1909 var de heller ikke med i noe fagforbund, kontingenten i Arbeidsmandsforbundet var for høy. Ikke før da samorganisasjonene kom i gang på begynnelsen av 1920-tallet hadde avisbudene en faglig tilknytning. Siden 1956 har de vært fagorganisert i Transportarbeiderforbundet.

Avisbudenes Forening var en kjempende fagforening av kvinner som aldri har fått den heder de fortjener. Bodil Stenseth bidrar til å få fram avisbudenes kamp, og skriver at det «store målet var avskaffelse av søndagsarbeidet.» Men hvordan gikk det med kampen deres for å få en fridag i uka?

Forut for 1. mai i 1911 bestemte de seg for å starte kampen mot søndagsavisene, de ville ha en fridag i uka som alle andre arbeidsfolk. «Bort med søndagsavisen. Vi fordrer søndagen fri», sto det på banneret avisbudene hadde laga, og samla seg bak i 1. maitoget i 1911.

De to kvinnene som bar parolen i 1. maitoget fikk sparken. Begge fikk jobbene sine tilbake, men ikke uten at fagforeninga måtte gjøre en jobb og fikk pressa bedriften til å trekke oppsigelsene. Hver eneste 1. mai i åra fra 1911 til 1918 henta de fram det fine banneret med det klare kravet om fri på søndager. Det var avisbudkvinnenes åttetimerskamp.

Kampen mot søndagsaviser og fri en dag i uka blei lang og hard, og med mange nedturer. Det var ikke mange som støtta avisbudene, heller ikke blant andre fagorganiserte. De mannsdominerte fagforeningene, kanskje aller mest typografenes og trykkernes fagforening, forholdt seg tause. Det var først da Olav Scheflo ga sin støtte det blei fart i sakene. Scheflo ble redaktør i Social-Demokraten da de revolusjonære tok makta på landsmøtet i Arbeiderpartiet i 1918. Støtte hadde avisbudene også fra LO-leder Ole O. Lian.

Den 14. april 1919 ble trykking av søndagsaviser forbudt, etter vedtak i regjeringa. Endelig kunne avisbudkvinnene få en fortjent hviledag i uka. 1. mai 1918 var altså siste gang avisbudene tok fram sitt velbrukte banner som krevde seksdagers uke.

Avisbudenes kamp mot søndagsaviser er en skjult del av arbeiderklassens historie. De kvinnene som gikk i spissen i denne viktige kampen fortjener ære og berømmelse. De ga aldri opp, uansett hvor svart det så ut i de sju åra striden sto på.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s